Skrevet av Eva Britt Søvdsnes Myklebust
Fattigdom berører mange sider i menneskers liv.
Fattigdom påvirker vennskap, helse,sosial deltakelse viktige merkedager, ferie og høytid. Familiefattigdom påvirker også barnas skolegang og fritidsaktiviteter.
Fattigdom som rammer barna kan lindres gjennom blant annet utlån av gratis fritidsutstyr og et aktivitetskort kan bidra til inkludering og deltagelse, men dette løser IKKE selve årsaken til fattigdom.
Med fattigdom menes gjennomsnittlig inntekt etter skatt pr.forbruksenhet (EU skala) i en 3 årsperiode under 60% av mediangjennomsnittet i samme 3 års periode (kilde SSB). Vi vet at det i Norge i dag vokser opp nærmere 111000 barn i familier med vedvarende lavinntekt. Dette er 11,3% andel barn under 18 år (SSB 2018) I 2001 var andelen 3,3%!!!! En tredobbling av fattigdom på 20 år! Årsakene er nok mange, men en av årsakene vi bør se nærmere på, er kontantstøtten. Nettavisens artikkel under her forteller at 57%av barna som vokser opp i fattigdom er av innvandrerbakgrunn.
Er det slik at for innvandrerfamilier så er kontantstøtten blitt en fattigdomsfelle? Fattigdommen har økt markant etter innføring av denne i 98/99.
Er det kulturelle forskjeller?
Mange av innvandrerkvinnene kommer fra kulturer der det er langt vanligere at mor er hjemmeværende. Eller handler det om at det på kort sikt er lettere og mer lønnsomt å motta kontantstøtte enn å stå i tunge yrker med lav lønn? Full kontantstøtte gir 5000 netto og man har ikke utgifter til barnepass.
Hva med de 43% etniske norske barna som vokser opp i fattigdom? Vi vet at mange av disse barna har foreldre som er eneforsørger.
Hvordan skal vi løse dette på sikt? Det finnes INGEN enkel løsning, til det er problemet for sammensatt, men det vi faktisk ser er at tiltak som har blitt satt igang til nå faktisk har virket mot sin hensikt. Det blir også altfor lettvint å skylde alt på innvandrere, siden tallene viser at der er omtrent like mange etniske norske barn/barnefamilier i fattigdomsfella i Norge i dag.