Forfatter: Eva Britt Søvdsnes Myklebust
Markedsorienteringen av økonomien som har skjedd de siste årtier har ikke gjort folk rikere.
Tvert imot har New public management og markedsliberalisme delt landet i en finansiell
skygge økonomi og en reell økonomi.
Dette har ført til at vi er blitt mer og mer gjeldstynget istedenfor at vi har penger på bok til vi
trenger dem. Deregulering av finanssektoren, privatisering av store deler av staten og forsøk
på fagforeningsknusing svekker økonomien og senker produktiviteten. Man kan si det slik at
jo mer usikker økonomien er, jo lavere blir også produktiviteten.
Kutt i toppskatten stimulerer hverken til investeringer eller bedret økonomi for folk flest, og
myten om “tricle down” økonomien er tilbakevist. Vi har i stedet fått økende fattigdom når de
på toppen av inntekts kjeden har fått stadig høyere inntekter, på bekostning av de som sitter
nederst og faller av år etter år.
Fattigdommen har nå festet seg på bunnen, og i Norge må vi kanskje gå tilbake til da
prosenttillegg i lønna erstattet kronetillegget.
Vi kan si at økende fattigdomsproblematikk skyldes flere faktorer som blant annet avvikling
av det progressive skattesystemet, lempelser i regelverket knyttet til kreditt, og finans,
privatisering av statlige og offentlige tjenester, overdreven promotering av selveide boliger,
oig kutt i bruk og investeringer i offentlige midler.
Som sagt er det mange ulike årsaker til økende fattigdom og ulikheter i Norge i dag, men de
politiske valgene gjennom flere årtier er grunnet til at samfunnet vårt har de strukturene vi
har i dag.
Vi må derfor se litt på konsekvensene av disse ulikhetene, og prøve å skape nye og bedre
løsninger for alle og tørre å spørre oss om det nå er på tide å endre samfunnsstrukturene
slik at vi motvirker den økende ulikheten. Det er kjent at samfunn med stor ulikhet er
dårligere for alle.
De sosiale konsekvensene ser vi blant annet er økt kriminalitet, høyere andel av uhelse i
befolkningen og lavere deltakelse i samfunnet. Ved å føre en politikk som skaper mer
fattigdom og ulikhet, bygger vi ned det gode samfunnet for oss alle. Dette er ødeleggende
for alle samfunn på sikt.
Sosial mobilitet betyr at man har mulighet til å skape seg et bedre liv enn sin
foreldregenerasjon førte. 70 tallets satsning på utdannelse til alle sørget for en høy grad av
mobilitet i norges befolkning. Vi ser at der hvor mobiliteten er lav er inntekten relativt lik sin
foreldres inntekt og status. Det gjør at de nederste i samfunnet blir fanget der uten mulighet
til å påvirke egne muligheter til et bedre liv. enkelt fortalt ser vi at barn hvor foreldre har lav
inntekt ofte selv har liten inntekt resten av livet, mens de som har foreldre med høy inntekt
og utdanning ofte får nettopp høy inntekt. Vi sier at et liv på sosiale ytelser går i arv til neste
generasjon. Dette henger sammen med hvordan vi tilegner oss kunnskap, verdsetter og
nyttiggjør oss denne.
God helse, både fysisk og psykisk, henger også sammen med en persons økomoniske
status. enkelt sagt det er dyrt å spise sunt. Vi ser at mennesker som lever i fattigdom også
sliter med helseproblemer som en konsekvens av fattigdommen. i tillegg er usikkerhet rundt
egen økonomi veldig belastende for både den fysiske og psykiske helsen, både hos barn og
voksne.
Man kan konkludere med at økende fattigdom skyldes politiske feilgrep gjennom mange år,
samtidig vet vi at de fleste ønsker å gjøre noe med fattigdomsproblematikken i samfunnet.
ved Stortingsvalget i 2021 var fordeligspolitikk den tredje viktigste saken til velgerne. Det må
derfor jobbes opp mot politikere for å skape endringer i systemet.
Forskning viser at de samfunnene som fungerer best er samfunn men små forskjeller
mellom mennesker, det er samfunn som gir like muligheter til utdanning, helse, bolig og
miljø. Likhet er viktigere enn ulikhet. Vi må ha et samfunn som sørger for et rettferdig
inntektsnivå på tvers av ulike samfunnsgrupper.