Uføre trenger fleksibilitet – ikke mistanke
- Mari Horvli
- for 7 timer siden
- 2 min lesing

Debatten om fribeløpet for uføre får ofte et merkelig preg. I en artikkel i Aftenposten om Arbeiderpartiets forslag om å øke fribeløpet til 1 G, blir dette igjen behandlet som et spørsmål om insentiver og «hensiktsmessighet». Det vi savner, er et blikk på hvordan dette oppleves for dem det gjelder.
Når forskere og politikere diskuterer fribeløp, virker det som om utgangspunktet ofte er at uføre prøver å utnytte systemet. Det er en urettferdig antakelse. Uføretrygdede er personer med reelle helse- og funksjonsbegrensninger som forsøker å balansere hverdagen, økonomien og den arbeidsevnen de eventuelt har. Å snakke om dem som om de har en skjult agenda, skaper avstand og mistenkeliggjøring helt uten grunn.
En annen utfordring i debatten er at arbeidsevne blir fremstilt som en fast størrelse. Slik fungerer det ikke i praksis. Mange har perioder hvor de kan jobbe litt, og andre perioder hvor de ikke kan jobbe i det hele tatt. For dem er dagens fribeløp for lavt og regelverket for lite fleksibelt. Et høyere fribeløp gjør det mulig å jobbe når det faktisk er mulig, uten å utløse uforutsigbare trekk og økonomisk risiko.
Vi er enige i at ytelsene burde økes, slik at uføretrygden i seg selv er høy nok til å sikre en trygg økonomi. Men en økning i fribeløpet er et nødvendig tillegg fordi det gir rom for dem som har variabel arbeidsevne. Det handler om å gi folk en mulighet til å bidra når helsen tillater det, uten at de straffes i etterkant.
Det er lett å diskutere modeller og teorier på avstand. Det er vanskeligere å lage ordninger som faktisk fungerer for mennesker med ustabil hverdag og uklar framtid. Derfor er vi enige i at fribeløpet burde økes. Ikke for å gjøre systemet mer «lønnsomt», men for å legge til rette for at folk kan jobbe i perioder hvor det lar seg gjøre.
Vi trenger et trygdesystem som bygger på forståelse og forutsigbarhet, ikke på mistenksomhet. Det er på tide å legge vekk forestillingen om at uføre sitter klare til å presse mest mulig ut av staten. De fleste forsøker bare å få hverdagen til å henge sammen. Da må regelverket støtte dem, ikke stå imot.
Kommentarer