Vi hører om fattigdom i nyheter og sosiale medier. Det er akkurat som om det summer av lyder som vil fortelle hvordan det er å leve fra hånd til munn. Det er mange historier som fortelles der ute. Mange skjebner og mange liv. Altfor mange liv. Fattigdommen jeg snakker om nå, er den norske. Den som man ikke kan skjønne at finnes blant oss. For Norge, et av verdens rikeste land har ikke fattigdom. Nei, det er vel sant det, om en ser på TV fra afrikanske land med barn som sitter utsultet og inntørket og ser inn i kamera, og vi kjenner det langt ned i magen. Da er det vanskelig å se for seg at det finnes fattigdom i Norge. Men vet du, det gjør det. Visste du at det finnes mange som ikke har råd til å spise seg mette hver eneste dag i Norge? Joda, de finnes, og dessverre så øker gruppen betraktelig.
Vi går noen få år tilbake. Til før covid og nedstengingen av landet. Allerede da, altså FØR covid så sto det mange i kø for å få matposer. De gikk til Kirkens Bymisjons utleveringssteder, til Fattighuset og til andre som tilbyr hjelp. Så hva har egentlig skjedd for at vi kom dit? Er det latskap sier du? Jaha, hvor fikk du det i fra? Kjenner du historien til hver og en? Det er lett å dømme. Å sette folk i bås er en kjent sak. Vi gjør det alle, og noen ganger må vi faktisk ta oss selv i nakken å tenke litt over hvorfor vi får disse tankene. Hvorfor legger vi våre fordommer over på andres lidelse?
Jeg holder på med fattigdom fra morgen til kveld 365 dager i året, og jeg tror ikke at noen av de jeg har snakket med, eller alle de jeg har møtt som sliter har et sterkt ønske om å leve i fattigdom. Faktisk kan jeg ikke huske eneste en som har sagt det. Det de derimot forteller er at veien ut av fattigdommen er så å si umulig. Det er bare å ta seg en jobb, sier du? Men, vet du historien til den det gjelder da? Har du all bakgrunnshistorie og sykdomshistorie osv. Visste du at når man lever fra hånd til munn så forsvinner all energien og alt overskudd det menneske har til en eneste ting. Hvordan skaffe penger til mat/husleie/regninger. Det er forsket på, så det er ikke noe jeg sitter å finner på her. Det er nemlig slik at ved å ikke ha inntekt til å brødfø seg selv og sine. Det sliter så hardt på psyken, at andre aktiviteter ikke klarer å få innpass. Det blir altoppslukende.
Så når du dømmer et menneske ut fra ditt ståsted, så har du allerede gått i baret med fordommene og holdningene som faktisk kun er DINE EGNE. Så egentlig så møter du deg selv i døra. For med dine fordommer og dine holdninger vil de som lever i vedvarende fattigdom slite ekstra for å komme ut av den. Holdningene bringer oss videre til hvordan vi ser på mennesker rundt oss. Hvordan vi oppfatter de, hvordan vi putter de i de båser som vi syns de hører innunder og ikke minst så har vi også de holdninger som holder for nede. Så våre holdninger er mye av roten til fattigdommen i Norge. Du vet, når vi har en Finansminister som mener at gjennomsnittslønnen er på 750 000 kr, og gir minsteytelsene på trygd 270454 kr i året, som er omtrent 1/3 av gjennomsnittslønn og ligger på 343200 (2022) (Utfra gjennomsnittslønn i 2022 som var på 572000 kr) Så har allerede regjeringen valgt at uføretrygdede og andre statlige ytelser skal ligge UNDER fattigdomsgrensen. En på minsteuføretrygd vil da altså ha 72746 kr under fattigdomsgrensen pr år. Det er 6062 kr hver måned. Jeg kan ikke si annet at dette er en ØNSKET politikk.
Jeg må jo nevne Statsminister Støre sitt radiodebatt hvor han sa at det var en fattigdomsfølelse i Norge. Jeg vet ikke hva vår statsminister har opplevd av fattigdom, eller hvordan han klarer å sette seg inn i situasjonen til de som sliter med økonomien og lever under fattigdomsgrensen. MEN det jeg vet er at å uttrykke en slik kommentar viser at det er statsministerens holdninger som her kommer frem. Og det vises ikke til kunnskap om hvordan fattigdomsproblematikken faktisk er i Norge. Når selveste STATSMINISTEREN uttrykker seg på en slik nedsettende måte, hva kan vi da forvente av Olapottitt? Mennesker er bygget opp slik at vi skal verne om vårt og kan bli ganske så ufine om vi føler oss truet. Likevel så ville jeg trodd at mennesker hadde høyere evner enn dyrene, og at de faktisk kan sette seg inn i og forstå, og ikke minst snakke med og om mennesker og grupper på en mer inkluderende måte. Holdningene våre må vi jobbe med hele tiden. Det er også forskjell på holdningene på landsbygda og i byene. Det betyr kanskje at holdningene er noe vi lærer oss der vi er og vokser opp.
Fordømmelsen kommer raskt med holdningene våre. Vi påfører andre våre holdninger mens vi fordømmer samtidig. Og vi har ikke minst et svar."Grunnen til at du er fattig er fordi du er lat. Alle kan jobbe noe. Jeg har sett deg til og med male huset, og du som har vondt i ryggen. Da kan du vel ta deg et ærlig arbeid i stedet for å SNYLTE på statens regning. Mine skattepenger går til å brødfø deg fordi du er lat. Sånne som deg skulle ha blitt fengsla og fratatt huset. Skam deg” Ja, her har både holdningen, fordømmelsen og overføringen av samvittigheten kommet frem, for ikke å glemme skammen.
Skammen må vi ikke glemme, for er det noe de som lever i fattigdom vet, så er det skammen. Skammen over å ikke mestre, skammen over å ikke klare å betale regninger. Skammen over å ikke klare å arbeide, skammen over å ikke ha råd til bursdager eller gaver. Skammen over å skjule, skammen over å ikke kunne bidra til samfunnet.
Så hvordan kan vi få bukt med fattigdommen sier du? Det skal faktisk ikke så mye til i Norge, men det må vilje til. Det er usle 13 milliarder kroner som gjør at familier kommer seg over fattigdomsgrensen. Det er den økonomiske biten. Så har vi holdningen vår da dere, hva med den? Skal vi fortelle andre hvordan de skal bruke sine penger? ER DIN måte den eneste rette? Er det slik at vi skal sette folk i bås? Nei, dere, vi må starte med å strekke ut en hånd. Inkludere. Vi må sørge for at alle har en økonomi de kan leve av. Vi må finne et samhold hvor vi inkluderer alle. Ikke sjekker hvor stor kontoen er.
Holdningene blant våre folkevalgte må endres, måten vi snakker om grupper og mennesker MÅ endres. Vi må tørre å si at det er faktisk ikke greit og sette folk i bås. De er våre forbilder og skal vise vei, da er det særdeles viktig at de ikke stigmatiserer grupper. Verken fattig eller rik. Vi må inkludere alle i samme båt.
Vi må ikke slutte å bry oss OM, men vi kan fint slutte å bry oss MED.