FØL Norge så dette innlegget på Facebook, og vi ønsker å dele dette etter avtale med forfatter. Dette er viktige saker for FØL, og vi støtter hans meninger. Dette er skrevet av Christian Torset.
På søndag røyk vaskemaskinen, bokstavelig talt. Det kom faktisk svart, bitter røyk ut av den da jeg åpnet døra, og det var ikke annet å gjøre enn å få maskinen ut av huset, og av gårde til egnet mottaksstasjon. I går dro jeg ned Elkjøp og kjøpte ny. Hendelsen voldte meg absolutt ingen bekymring, slo knapt ut på radaren, men for mange ville det vært en liten katastrofe.
Det er nemlig over en halv million i Norge som lever under fattigdomsgrensa (definert som 60 prosent av medianinntekten etter skatt, over tre år). Fattigdom betyr ikke at man sulter, her til lands, men jeg tror ikke gjennomsnittsnordmannen skjønner hvordan det er å leve med virkelig, virkelig dårlig økonomi. Det er stor forskjell på å være blakk og å være fattig, på samme måte som det er forskjell på å brekke foten og å få den amputert. Fattigdom går nemlig som regel ikke over, og går ofte i arv.
Har man ikke penger, blir det sosiale mye vanskeligere. Det billigste er å invitere folk hjem, men selv da er det et minimum å servere kaffe med noe til. Alt utover det er en merkostnad som er krevende, eller umulig. Kafé? Kino? Konsert? For mange er det umulig på en uføretrygd, eller med tre unger og lav lønn i et dyrt leiemarked. I det hele tatt er det aller meste av underholdning, kos og deltakelse - de tingene som skal gi glede i livet - underlagt et kjøpekrav. Se for deg å fjerne tacofredag, tivoli, kunstutstilling, nytt lesestoff. Aldri Netflix, en god rødvin, en tur til Rhodos. Ikke nye fjellsko, fine klær, dress å ha på seg i begravelse og bryllup. Fattigdom er så mye mer enn kroner og øre.
Det er også ekstremt dyrt å ha lite penger. Man har aldri har råd til å handle i store kvanta. Kvalitet varer lengre og er billigere på sikt, men er umulig å prioritere hvis man ikke har noe til overs i månedsbudsjettet. Det er mange verktøy, redskaper, klær osv. som er ekstremt nyttige, men bare en gang i blant, og som man derfor ikke kan prioritere, hvis man har lite penger. Det er heller ikke meningen at man skal fikse ting lenger, man skal kjøpe, forbruke, bytte ut.
Tryggheten forsvinner, for selv den minste overraskelse kan bli en uløselig oppgave. Familie må kanskje brukes som låneinstitusjon, noe som er ydmykende for voksne mennesker, og svekker selvfølelsen. Med overtrekk på kontoen, smålån, regninger som har forfalt og nesten tomt busskort blir fattigdom er ei hengemyr man aldri kommer ut av, med fiolinene fra dusjscenen i Psycho konstant i bakgrunnen.
Fattigdom er så stressende at det øker risikoen for diabetes, hjerte-/karsykdommer og kreft. Det er vanskeligere å spise sunt, for sunt er dyrt. Gjennomsnittlig levealder er merkbart lavere enn for andre inntektsgrupper.
Det samme er valgdeltakelse. Bare rundt 50% av fattige mennesker stemmer i valg. Har du millioninntekt stemmer du i 80% av tilfellene. Fattige mennesker har altså mindre innflytelse på demokratiet, rike mennesker mer. Årsaken er sannsynligvis at alt overskudd går til å håndtere livssituasjonen, som er preget av håpløshet. En stresset hjerne fungerer dårligere, og har mindre overskudd til å planlegge. Det handler ikke om latskap, om å burde ta seg sammen, men om ren fysiologi. Livet har rent objektivt høyere vanskelighetsgrad.
Barn som vokser opp i fattigdom lærer seg å ta disse tingene for gitt. Det er det som er normalt. De lærer at når de andre barna deltar, så blir de selv hjemme. Jo eldre de blir, jo tjukkere blir glassveggen som stenger dem ute. Kule klær, iPad, sminke, russebuss. Mens de andre flekser sosiale muskler på Insta, har fattig ungdom ingenting å vise fram, og har for lengst lært å holde seg skjult, kamuflert. Dette er erfaringer som setter seg, en oppvekst som kan forme livet.
Fattigdom er vår tids største samfunnssvøpe, men den er usynliggjort i all vår rikdom og vellykkethet. Det er glitter og stas overalt, og når hørte du sist noen si at de ikke hadde råd? Virkeligheten på tv og i media beskriver livet til ganske mange, men det er også ganske mange som er fullstendig fremmedgjort. De har levd på, eller under grensa, i mange år. For dem har ikke lav rente og kjøpefest vært en mulighet til å betale ned huset og investere i leilighet til ungene. De har aldri hatt noe til overs, og nå er "de gode tidene" over.
Så ja, Jonas, øk krisestøtta, men husk den halve millionen mennesker som fortsatt lever i en fattigdomskrise når strømprisen går ned. Sett dem øverst på agendaen, skaff forsider i avisen om dem når hverdagen er tilbake, si klart i fra. Bank neven i bordet og si at nå skal vi faen meg ta det løftet vi har utsatt, disse folka er våre folk, de er en del av samfunnet, og nå skal vi behandle dem deretter! Øk krisestøtta permanent, ikke lat som fattigdom er noe nytt.