I de siste årene har restarbeidsevnen vært et tema både i Storting og regjering, men også i SSB og NAV. En rapport utarbeidet av SSB viser at fattigdom og lediggang henger sammen. Ikke så overraskende egentlig. Rapporten er fra 2015-2017 og viser hvordan fattigdommen i Norge øker, selv om vi er det landet i verden som har minst fattigdom. Det er jo ofte slik at vi sammenlikner oss med andre land, og SSB bruker samme utregning på fattigdom som i EU. På den måten kan vi sammenlikne oss bedre. I rapporten kom det tydelig frem at det var uføre, arbeidsledige, AAP og de som gikk på sosial stønader som kom dårligst ut. I tillegg viser rapporten også at det var lavere utdannelsesnivå til de med lavest inntekt. Barn som vokste opp i fattige hjem ble ofte selv fattige. Derfor var det satt inn tiltak i flere hjem hvor foreldrene lå under fattigdomsgrensen. Tiltakene var lokalt, og var hjelp av bolig, støtte og hjelp til barna og økonomisk hjelp om det var nødvendig. På denne måten håper de å bryte med tradisjonen at barn forble fattige i voksen alder. I rapporten viser det også til at ved arbeid så ville flere kunne komme utav fattigdommen selvsagt. Men det var også lagt vekt på den sosiale biten som en arbeidsplass har. Det er en kjent sak, at mange slier psykisk ved å ikke ha aktivt sosialt liv. Dette mener rapporten kan løse noe ved arbeid. Det som da er spørsmålet mitt er hvordan skal dette kunne løses i praksis. Mange kan nok klare å arbeide med tilpassing. Noen vil måtte ha veldig fleksible arbeidstider. Det som er utfordringen her er jo hvem er denne arbeidsgiveren som aldri vet når de ansatte kommer eller går. Og det er her det må tenkes nytt.
For å lese mer, eller hele rapporten. Trykk HER