Skamfull jul
Det nærmer seg jul, det flokker seg på kjøpesentre landet rundt. Det pipes i bankterminaler og svettes i kø. Mange bærer tungt og løper fra butikk til butikk for å rekke å kjøpe de mest populære gavene før de blir utsolgt. Det blinker i stjerner, glitter og store barneøyne. Tenk om nissen kommer med akkurat den harde gaven som troner øverst på ønskelisten?
Men noens øyne glitrer ikke. Matt og anspent sitter hun og regner om og om igjen. Hun får ikke tallene til å gå opp. Strømregning, husleie, telefonregning. Det går ikke opp. Hun løfter blikket og ser på de to ønskelistene barna har hengt opp på veggen. iPad og iPhone 14 troner øverst på de to listene, nederst, som punkt 10, står julestrømpe med godteri. Hun sukker tungt. Til og med det blir vanskelig med tallene hun har framfor seg.
Aviser og nyheter viser artikler med mennesker som gleder seg til jul, svir av store summer på julegaver og reiser på førjulsturer til julemarkeder i inn og utland. Hun kjenner klumpen i halsen, det svir i øynene. Hun gleder seg ikke til jul. Hele gleden ved julen er borte, i hvert fall etter at hun ble alene med barna. Hun legger seg ned på sofaen, har lyst til å gli bort fra alt og våkne en vårdag i april, når gavepresset er borte og man kan være ute i gratis natur med en ball som eneste krav. Ikke krav om penger til ski-kort eller baking til juleavslutning. Ikke press om adventskalender, julegave til læreren og nissegave i klassen. Men hun kan ikke skli bort, hun vet det. Fire skuffede barneøyne må møtes også denne julen. Fire øyne som det snart ikke lenger tennes gnist i, for de vet at drømmer ikke blir virkelighet. Og både iPad og iPhone er nok like aktuelle i april, bare nyere versjoner.
Virkeligheten anno 2022
Teksten over kan virke som en klisje fra en julehistorie, men dessverre er dette virkeligheten for mange. Norge har 115 000 barn som lever under fattigdomsgrensen pr. 2022 (1) og dermed er det veldig mange foreldre rundt om i landet vårt som ikke gleder seg til jul. I år har det vært fokus på fattigdom i media flere ganger gjennom høsten. Og det er bra at flere mennesker får øynene opp for hvor tøft det kan være å leve, også i verdens rikeste land.
At mange lever fra hånd til munn også her. Spesielt ille er det når det nærmer seg høytid. Hvordan innfri ønsker og krav? Hvordan prøve å skjerme seg og ikke minst barn fra sannheten om kjøpefesten som foregår rundt seg? Hvordan si «nei beklager, vi kan ikke delta», på en måte som høres troverdig ut og likevel gå fra samtalen med verdighet?
Hvordan lyve på seg at man har sluttet med gaver fordi man vil være miljøvennlig, uten at løgnene skinner gjennom kroppsspråk og nedslått blikk?
Hvordan unngå at barnas sammenligning av gaver blir til en klump i halsen og store tårer, skjult i natten?
Man er en del av samfunnet, men samtidig ikke. Man skal delta, men må stå over.
For mennesker som har nok er det lett å tenke at Norge, med sine gode sosiale ordninger
er et Soria Moria selv om man er fattig, for ingen sulter i Norge, man har da Nav. Men er det så enkelt? I høst har vi sett at staten har måtte øke bevilgningene til frivillige organisasjoner som deler ut mat, fordi pågangen er så stor. (2) Det er ikke bare å gå på Nav å få penger.
Det stilles store krav til mottagere av både Nav støtte og sosialhjelp. Det er klart at man må ha regler, men som vi har skrevet om her på siden før, så er det mange som lever under fattigdomsgrensen selv om de får stønader av Nav. Det gjør at mange, i en tid hvor alt er blitt dyrere er kommet i en enda vanskeligere situasjon. Og det å henvende seg til Nav når lønnen eller pensjon/stønad ikke strekker til, er for mange forbundet med skam. Det å be om penger er vanskelig for mange, derfor er det mange som sliter spesielt når det nærmer seg høytider.
Forskjellssamfunnet
I dagens samfunn blir forskjellene på de som har og ikke har, så synlig. Både i dagliglivet og ved høytider, men forskjellene blir kanskje ekstra tydelig i julen. For julen er forbundet med så mange tradisjoner og forventninger.
Ikke bare skal man spise til man sprekker av den lekreste mat, man skal holde selskaper, pynte med all verdens glitter og glam, man skal ha juleklær og førjulsreiser til spennende destinasjoner hvor man shopper og spiser på lekre restauranter mens man «forgår» av lykke. Slike ting blir ekstra synlig i dagen samfunn. For det er ikke bare i de glansede magasinene som står på hyllene i butikkene man ser denne «fråtsingen» i julelykke i desember. Både Facebook, TikTok, Instagram og andre sosiale medier er proppfulle av bilder som viser lykke og velstand.
Man kan sitte i sin egen stue som man har pyntet etter beste evne og lommebok, kose seg med julemusikk på radioen og så får man dette rett i fleisen når man åpner telefonen. Forskjellen som får den lune stemningen man satt i til å forsvinne, følelsen av hva man burde ha hatt, hvor man burde ha vært og ikke minst hva man burde ha kjøpt til poden. For man vet at etter jul så kommer «sammenlingningsperioden».
«Hva fikk du til jul da?» «Var dere bare hjemme? Vi var på hytten på fjellet og nyttår ble feiret i Thailand». «Kjære klasse håper dere har hatt en fin julefeiring og at alle fikk hva de ønsket seg».
Det er sammenligninger hele året, «hvor var du i vinter- påske- sommerferien?» «Hva fikk du til bursdagen?» «Skal du ikke invitere hele klassen til bursdagen din?»
Men det kan oppleves ekstra sårt i julen, å kjenne på forskjellene.
Kanskje er det kulden, kanskje er det mørket, men mest av alt handler det nok om forventningene. Forventningene om at alt skal være så fantastisk flott og glitrende i julen.
Og nissen som kan oppfylle alle drømmer for en sliten skrott. Å være fattig i et rikt land blir ekstra tydelig fordi forskjellene er store og det er lett for oss mennesker å sammenligne seg med andre, spesielt for barn. Og i et land hvor mange har veldig mye er det lett å føle at man ikke har lykkes fordi man ikke har alle de materielle godene som det ser ut som om «alle» har. Men «alle» har ikke disse godene, men det ser sånn ut fordi skammen får de som ikke har disse godene å gjemme seg bort. Det er skamfullt å ikke kunne delta på kjøpefesten og vise at man sliter. Hadde flesteparten vært fattig så hadde man vært mer sammen om det. Ikke at det er bedre med flere fattige, men skammen ville ikke vært så stor. Fordi man hadde hatt et felleskap. Kanskje er det det som må til, åpenhet, det å vise at man er flere, at man er sammen om det?
Og det kan synes som om det er i ferd med å skje noe i landet vårt. Denne høsten som har vært preget av prisstigning, dyr bensin og strøm, kan kanskje ha ført noe godt med seg?
For media har hatt større fokus på fattigdom i Norge, og statsbudsjettet har hatt fokus på det og noen flotte mennesker har stått fram og turt å gi fattigdom et ansikt.
Åpenhet er nok første steg på veien. For ingen skal måtte skamme seg for å ha lite uansett hva det skyldes. Så vi håper at alle retter ryggen og møter julen med hevet hode, skam er i hvert fall ikke noe man skal ha med seg inn i julehøytiden uansett hvor eller hvordan man feirer. Og kanskje er det den beste gaven man kan gi seg selv og familien.
Med ønsker om en god og skamløs jul☺
1. https://e24.no/norsk-oekonomi/i/lVjMdk/ferske-tall-115000-norske-barn-vokser-opp-i-fattigdom
2. https://agendamagasin.no/kommentarer/gar-flere-matsentralene-nav-a-fa-hjelp/
Comments